Eldrid Lunden

I det innledende kapitlet tar Lunden for seg norsk litteratur på 1890-tallet og forteller litt om bakgrunnen for å skrive dette essayet. Hun nevner blant annet at lyrikkhistorien burde vært mindre vag på 1900-tallet, spesielt fordi lyrikerne ofte går i dialog med teoretiske retninger.
Essayet har to hoveddeler pluss et etterord.

I den første delen - som har tittelen "Garborg, Obstfelder, Hamsun" - får vi svært mange opplysninger om Knut Hamsun og hans inntreden i norsk litteratur. Hun skriver om hans ungdomsverker "Bjørger" (1879) og "Den gaadefulde" (1877), og dessuten om da Hamsun ble beskyldt for plagiat da novellen "Hazard" kom på trykk. Han ble anklaget for å ha skrevet en historie som var svært lik Dostojevskijs (korte) roman "Spilleren". Og det er virkelig mange likhetstrekk (personer, handling) i de to fortellingene. Et av kapitlene i Lundens essay har tittelen "Hamsun som folkeopplysningsmann, debattant og retorikar", og i de neste kapitlene får vi et lite innsyn i Hamsuns polemiske skrifter: Pamfletten om Lars Oftedal (1889) og "Fra det moderne Amerikas åndsliv" (1889). Ingen av disse skriftene (gjelder også "Bjørger" og "Den gaadefulde") har vært med i tidligere utgaver av hans samlede verker, men i den nye utgaven - Nye Hamsun Samlede (27 bind, Gyldendal Norsk Forlag, 2007-2009) - er de tatt med. Til slutt i denne delen diskuterer Lunden om "Sult" (1890) kan oppfattes som en dannelsesroman.

Den andre delen har tittelen "Knut Hamsun versus Arne Garborg" og her er det først og fremst Arne Garborg og hans forfatterskap som blir gjenstand for analyse. Hans "Trætte Mænd" og hovedpersonen Gabriel Gram blir tolket og beskrevet, men også andre verk blir omtalt i en viss grad, bl.a. romanen "Fred", som handler om fanatisk religiøsitet (jfr. Henrik Ibsens "Brand"). Hamsun som Nobelprisinner får også et kapittel. Tilpasset han forfatterskapet for å få prisen? Arne Garborg var en svært kompetent litteraturkritiker,og Eldrid Lunden skriver om denne virksomheten i et eget kapittel. Til slutt sammenlignes Garborgs "Trætte Mænd" og Hamsuns "Sult", og dette er etter min mening det mest interessante kapitlet i boka. Når man har lest de foregående avsnittene av essayet og så studerer dette siste kapitlet får man et godt grunnlag for å foreta en komparativ lesning av disse romanene.

I etterordet skriver Lunden: "Når sekundærlitteraturen, etter mitt skjønn, ikkje riktig har vore på høgde med desse to forfattarskapa, kan det ha fleire årsaker, men helst den at ein i for stor grad har oversett behovet for heilskapsvurderingar."… (mais)