Una noche de 1813, en un burdel de Köningsberg, un médico asiste a dos prostitutas en el momento del parto. Una de ellas da a luz a una hermosa niña: Henriette. La otra alumbra a un niño que parece un monstruo: Hercule es sordomudo, padece deformaciones físicas y puede leer las mentes de los demás. Hercule y Henriette crecen juntos y se tienen gran afecto, pero el cruel destino los separará: Henriette contraerá matrimonio con otro hombre, mientras Hercule sufrirá el maltrato de la gente y la persecución de la Iglesia. Lo soportará todo recurriendo a sus propias capacidades y al deseo de reencontrarse con su amada.

I wanted to like this more than I did. It should have been right up my alley, sort of a Beauty & the Beast with even more of a fantasy twist, but I didn't love it. I mostly enjoyed it, but I think my problem was that the storyline wasn't very smooth. Somewhere on the book jacket it's referred to as "picaresque", so I should have been warned, but apparently I prefer much more seamless stories. ( )

Romanen är bra. Den är spännande och lockar bitvis till intensiv läsning. Men språket är för svulstigt och meningarna för ordrika. Vallgren hade vunnit i klarhet med en enklare meningsbyggnad.
Och varför handlar det aktuella kärlekstemat alltid om kvinnlig skönhet och manligt odjur? Varför aldrig ett kvinnligt odjur och en Adonis? Kanske det kräver en kvinnlig författare.
Titeln är inte rättvisande för en stor del av innehållet, eftersom det i långa stycken handlar om hat och gruvlig hämnd. Ganska rysligt även om kärleken plötsligt säges vinna över det onda. ( )

Se min bokomtale her:

http://www.librarything.com/work/611660/details/82744674 ( )

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" starter med et brev datert 15. juli 1994 fra Jonathan Barefoot til frøken Fågel - begge "senkomne frukter av et monsters kjærlighet". Og dermed starter historien om Hercule Barfuss, som ble født på et horehus i Köningsberg i 1813. Moren hans døde under fødselen, og ble sånn sett spart for det gruoppvekkende synet sønnen hennes var: et barn med et enormt hode, et deformert hareskår, spaltet tunge, uten armer eller hender, dverg, øglehud, hår på ryggen, uten hørsel ... Med datidens menneskesyn var konklusjonen klar: dette var ikke et menneske, men et monster som den onde selv hadde hatt en finger med i spillet på da "det" ble unnfanget.

Mot alle odds vokser Hercule opp. Kanskje er det allerede da kjærligheten til den vakre Henriette, ei lita jente som ble født samme natt på samme sted, som redder ham? Den vidunderlige kjærlighetens makt .... Etter hvert som de vokser opp, blir hun hans livs store kjærlighet, og vise versa. Hercule oppdager at han ikke bare kan lese andre menneskers tanker. Han kan også styre deres handlinger. På den måten klarer han å kommunisere med omverdenen til tross for sine store handicap. Denne evnen kommer imidlertid til å koste ham dyrt mang en gang i årene som følger. Blant annet forvitrer troen på at det finnes noe godt dypest inne i de fleste mennesker ...

Henriette og Hercules veier skilles og etter dette skal Hercules liv kun handle om én ting: å finne Henriette igjen. I mellomtiden følger vi ham mens han befinner seg på et asyl, deretter på et kloster og etter mye om og men også i Vatikanet. Underveis møter han mer ondskap enn man kunne ane fantes, nettopp fordi han er i stand til å avsløre menneskers onde tanker bak et tilsynelatende tilforlatelig ytre. Uten å røpe for mye, kan jeg si så pass at det gode vinner til slutt - nettopp fordi kjærlighets makt er vidunderlig! Hercule Barfuss får til slutt oppleve kjærligheten - til tross for sitt heslige ytre - og han får sin hevn. Veien dit er imidlertid både tornefull og tidvis nesten umulig ...

Denne boka er bare helt utrolig! Samtidig som vi følger Hercule gjennom hans i alt 101 levde år, er dette også en historie om hvordan synet på annerledes tenkende og utseende mennesker har endret seg i løpet av 1800-tallet og frem til i dag. Underveis er Hercule og hans groteske utseende selve innbegrepet på det onde selv, men så viser det seg at det er verden omkring ham, ikke Hercule selv, som faktisk er ond. Sjebnen som blir ham og andre innsatte til del under oppholdet i asylet, der de lenkes til veggene i årevis, barn som selges, kirkens menn som er de fremste til å utøve tortur mot vanskapninger - alt så uhyggelig at det til tider grenser mot det surrealistiske, men så er det faktisk så virkelig og reelt at man kan få grøsninger av mindre. Og hadde det ikke vært for Hercules fremragende tankeleser-talenter, som gjør at han kan forutse hva som skal skje, ville han aldri kommet levende fra det.

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" er en slags moderne historie om skjønnheten og udyret, der ingenting er slik det kan synes som ved første øyekast. Den peneste "innpakningen" kan skjule det mørkeste dyp av hat, misunnelse og ondskap, mens det gode selv finnes der man minst aner det. Et tankekors i en verden der det kan synes som om det kun er det ytre som teller ... Boka trollbant meg fra begynnelse til slutt, selv om jeg nok opplevde slutten som litt vel langdryg. Som i den første boka jeg leste av Carl-Johan Vallgren - "Kunzelmann & Kunzelmann" - fant jeg språket svært vakkert. Og Kai Remlov leste også her, noe som var frydefullt å høre på! Terningkast fem!

Utgitt: 2002
Originaltittel: Den vidunderliga kärlekens historia
Utgitt på norsk: 2004
Oversatt: Knut Ofstad
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Kai Remlov
Spilletid: 10 t 34 min. ( )