Thorstein Veblen (1857–1929)

Om kriseforståelse på høyt nivå. Boken med den vel betente tittelen er ingen utskjelling av overklassens materielle overdådighet, men en innsiktsfull analyse av utviklingen fra røveriet (slaver, koner osv.) til det dannede liv med et vesentlig skille mellom produksjonsøkonomi og finansøkonomi (finansialisering). Parallellt med denne boken leser jeg historikeren Knut Odners biografi om Veblen ("Thorstein Veblen - forstyrreren av den intellektuelle fred"). Forfatteren kobler der Veblens liv og skrifter med blikk på det samfunnet Veblens familie var preget av og levde i. En tidlig biografi om Veblen skrevet av Joseph Dorfman inneholdt mange feilaktige analyser med ditto feillesning av Thorstein Veblen. Dette preget lenge oppslutningen om hans analyser og iakttagelser.
Krisen i 1929 like etter hans død fikk stor betydning idet økonomer og andre oppdaget rundt 1932-34 hans relevante kriseforståelse med økte sjanser til å forstå hva som skjedde og samfunnsmessig da å kunne innrette seg bedre. Nettopp idag med en globalt ødeleggende markedsliberalisme kan Veblen tas opp igjen og bidra med en innsikt dagens dominerende samfunnsøkonomer i liten grad har bidratt til. Han beveger seg mellom fagdisipliner som historie, antropologi, filosofi og sosiologi i sin økonomiske analyse. Dette tverrfaglige trekket viser fraværet av fagarroganse og den nødvendige åpenheten som må til for å forstå bredt. Produksjonsøkonomien med dens håndverksbasis gikk via industrialiseringen over i akkumuleringssamfunnet og finansøkonomi.
Koblingen til hans oppvekst med norsk bygdearv tydeliggjør hans altruisme og kravet til å utvikle en økonomi som er nyttig.
Dagens økonomer synes å ville kunne forklare alle dine preferanser for disposisjoner med økonomiske effekter utifra økonomiske teori på aktørnivå. Men selve innretningen på samfunnet med bl a maktdimensjonen synes ekstremt fraværende i deres teorier som ofte befinner seg i et lukket matematisk preget system. Når uforstående hendelser oppstår, er det kalt eksterne sjokk - slik krisen i 1929 bl a ble kalt. Veblen derimot viser til de store bevegelser og hvordan individuelle valg og store bevegelser med økonomiske konsekvenser henger sammen. Konkurranse om å vise betalingsevne på personlig nivå bidrar til en taksonomi rundt omdømme der overflødig kostbarhet og pekuniær prestisje i konsum av varer viser forskjellene mellom mennesker - der altså noen er klart bedre enn andre. Varer må for å fylle denne funksjon inneha et klart element av prangende sløseri. Dette gjelder på alle felt vedr. vare- og tjenestekjøp,men også på relasjoner som nettverk og parforhold. Å forlate "den gode smak", er på en måte å forlate det siviliserte samfunn - man er på et sett utenfor samfunnet og man teller ikke på annen måte enn som referanse til det uakseptable. Det betyr "ikke sett "og uten betydning, et dehumanisert objekt i forhold til menneskeslekten.

Ett sitat fra Erik S.Reinerts forord til den nye norske utgaven kan nevnes;""Kapitalsimen har latt rovdyrinstinktet ta overhånd over håndverksinstinktet:. Prestisjen ligger hos røverne. Ikke rart folk blir fattige og arbeidsløse". Og disse begrep er bla tatt fra Veblen: "Workmanship" står i motsetning til "Predation" der den første er den kollektive innsats (hjelpsomhet, effektivitet og ulyst til å ødsle) mens den siste fremmer enkeltindividet og bare enkeltindividet - via aggressiv konkurranse og det å tvinge eller stjele for egen berikelse.

Veblen analyser av den antropomorfiske kultur som preger religiøs utøvelse er fascinerende lesning - med den presisering av at den analysen dreier seg om " vurdering av disse fenomener sett fra det økonomiske synspunkt".… (mais)

Professor Veblen’s book, first published in 1899 is a sharp critique of the wealth elite of the Gilded Age. In abstract academic prose, which drips with sarcastic venom, he describes the wealthy as a holdover from humanity’s barbaric past. He uses few examples to back up his theory, relying on the common knowledge of his contemporary readers, but when he does it’s truly enlightening.

For example, in his chapter on “Modern Survivals of Prowess” he uses the example of an upper-class gentleman who carries a walking stick for show, and not as an aid to waking.

The walking-stick serves the purpose of an advertisement that the bearer’s hands are employed otherwise than in useful effort, and it therefore has utility as an evidence of leisure. But it is also a weapon, and it meets a felt need of barbarian man on that ground. The handling of so tangible and primitive a means of offense is very comforting to any one who is gifted with even a moderate share of ferocity. –pages 172-173 (in this edition)

He goes on to explain why this mindset, although it may be economically useful to the individual, is detrimental to the general population as a whole.

The two barbarian traits, ferocity and astuteness, go to make up the predaceous temper or spiritual attitude. They are the expressions of a narrowly self-regarding habit of mind. Both are highly serviceable for individual expediency in a life looking for invidious success. Both also have a high aesthetic value. Both are fostered by the pecuniary culture. But both alike are of no use for the purpose of the collective life. Page 179

In addition to the wealthy, he also eviscerates “conspicuous consumption,” athletics, religion, luck, and forms of higher education which have no practical application. As a result, his dry, droll prose, even if the reader does not agree with him, is hilarious to read, or to others infuriating. I loved it.… (mais)