De mørke kilder er den andre boken i trilogien om Wilfred Sagen, og er nok langt sjeldnere lest enn den berømte Lillelord. Det er på mange måter en merkelig bok, for her blandes det tradisjonelle dramaet med en lengre del som mest minner om en kriminalroman. Jeg syntes boken til tider virket urytmisk; spesielt en laaang sekvens fra Wilfreds myndighetsdag drar ut, mens siste del av boken er tettpakket med handling, og det første kapittelet fra hva som ligner Theatercafeen er nesten filmatisk i formen. Likevel er det stort sett en svært lesverdig bok, glitrende skrevet av Borgen, med mange minneverdige karakterer og sekvenser. Bildet av hovedpersoner Wilfred, som vi har med oss fra Lillelord, er variert og troverdig, og Borgen er tydelig inspirert av både Freud og Hamsun (sistnevnte faktisk er en karakter i boken). Spesielt er forholdet mellom den alveaktige Celine og Wilfred fengslende, selv om det blir (i alle fall i denne boken) en uforløst historie. Men jeg får lyst til å prøve meg på den siste boken også, Vi har ham nå. ( )