Giulio Ricciarelli

Francoforte, 1958. Johann Radmann è un giovane procuratore deciso a fare sempre 'quello che è giusto'. Un principio, il suo, autografato sulla foto del genitore, scomparso alla fine della Seconda Guerra Mondiale e di cui conserva un ricordo eroico. Ma i padri della nazione, quella precipitata all'inferno da Hitler, a guardarli bene sono più mostri che eroi e Johann dovrà presto affrontarli. Avvicinato da Thomas Gnielka, giornalista anarchico e combattivo, conosce Simon, artista ebreo sopravvissuto ad Auschwitz e a due figlie gemelle, sottoposte a test crudeli dal dottor Josef Mengele. Simon ha riconosciuto in un insegnante di una scuola elementare uno degli aguzzini del campo di concentramento. Come lui, molti altri 'carcerieri' e ufficiali sono tornati alle loro vite rimuovendo colpe orribili. Colpito dal dolore di Simon e dall'ostinazione di Thomas, Johann decide di occuparsi del caso. Schiacciato tra il silenzio di chi vorrebbe dimenticare e di chi non potrà mai dimenticare, il procuratore chiede consiglio e aiuto a Fritz Bauer, procuratore generale, che gli darà carta bianca e il coraggio di perseverare. Testimonianza dopo testimonianza, Johann Radmann prende coscienza dell'orrore, ricostruisce il passato prossimo della Germania e avvia il 'secondo processo di Auschwitz'.
La Shoah ha marcato il secolo scorso con un'impronta unica e tragica, influenzando in maniera decisiva i nostri modelli di rappresentazione e particolarmente il cinema. Questa 'influenza' continua a interrogare autori, critici ed esperti e a produrre opere che aiutano a convivere col passato, un passato che non può e non deve passare. E di passato e della sua rielaborazione dice (molto bene) Il labirinto del silenzio di Giulio Ricciarelli, regista italiano naturalizzato tedesco, che assume il cinema come metodo d'investigazione e approccia il soggetto con l'eloquio lento del 'diritto'.
Con Il labirinto del silenzio assistiamo precisamente a uno slittamento dal piano della visione a quello dell'ascolto, dalla potenza delle immagini a quella delle parole. Al centro del film un giovane e biondo procuratore che tredici anni dopo la liberazione dei campi di sterminio di Auschwitz-Birkenau guida il proprio Paese come Arianna fuori dal dedalo e dal silenzio. Se la Germania dichiara oggi a voce alta la propria responsabilità eterna per la Shoah, non è stato sempre così. Dopo la guerra i tedeschi non avevano alcuna voglia di risvegliare i fantasmi del passato e troppa forse di tirarci una linea sopra, rimuovendone il peso. Nel 1949 dunque il cancelliere Konrad Adenauer appoggiava la reintegrazione massiva, soprattutto nella funzione pubblica, dei cittadini rimossi dai loro incarichi perché coinvolti con il regime nazista. Promotore della resurrezione materiale della Germania, sottolineata da Ricciarelli con champagne, nuovi edifici e nuovo stile di abbigliamento, Adenauer interpretava il desiderio della sua gente che voleva soltanto dimenticare, che non voleva sapere. Tutto cambierà però a partire dal 1958 e per l'intervento di una commissione incaricata di indagare sui crimini di guerra e sui criminali nazisti.
Mescolando personaggi reali (il giornalista Thomas Gnielka e il procuratore Fritz Bauer, a cui il film rende omaggio) e di finzione (il protagonista 'composto' da tre procuratori esistiti), l'autore realizza un dramma giuridico e personale storicamente irreprensibile. Film-dossier sobrio ed efficace, Il labirinto del silenzio scorre una pagina rilevante della storia in fondo alla quale il male avrà finalmente "un nome, un viso, un'età, un indirizzo". Divorato dall'interno e 'aggredito' dall'omertà dominante, il protagonista ostinato di Alexander Fehling si fa carico del passato della nazione. Convinto di vivere nel paese migliore del mondo, come cantano i bambini nel cortile della scuola, Radmann non riesce davvero a immaginare cosa siano stati i campi di sterminio spacciati per 'campi di detenzione preventiva'. Ma l'enormità della menzogna non tarda a travolgere il protagonista convinto di indagare su un omicidio e smentito dalla realtà che emerge lo sterminio di massa. Due anni dopo il processo Eichmann a Gerusalemme e vent'anni dopo il processo di Norimberga, ventidue criminali nazisti (soltanto sei saranno condannati all'ergastolo) compariranno davanti al tribunale di Francoforte. Momento capitale nella storia recente della Germania, il 'secondo processo di Auschwitz' apre una fase volta alla sensibilizzazione della magistratura e dell'opinione pubblica sul tema delle colpe e delle responsabilità della Germania durante la guerra. Assumere il proprio passato divenne da allora un dovere morale per tutto il Paese.
Teso e appassionante come un polar, Il labirinto del silenzio svolge una partitura inquisitoria che bracca i cattivi, confronta superiori, gerarchi e subordinati e interroga il silenzio degli aguzzini e quello delle vittime, barricate dietro il loro dolore. Perché il film, attraverso il personaggio di Simon, tratta (anche) l'isolamento dei sopravvissuti, la difficile integrazione in Germania come in Israele, l'impossibilità di dire a chi ignorava l'ampiezza dello sterminio. Ma il film trova le parole, quelle della legge e quelle del Kaddish che Radmann e Gnielka reciteranno per i bambini di Simon lungo il perimetro spinato di Auschwitz. Il silenzio è rotto. (fonte: Mymovies)… (mais)

Frankfurt am Main 1958. Es sind die „Wirtschaftswunderjahre“ in Deutschland. Die Bevölkerung will nach vorne schauen und die nationalsozialistische Vergangenheit vergessen. Als der Journalist der Frankfurter Rundschau, Thomas Gnielka, zusammen mit dem Auschwitzüberlebenden Simon Kirsch in der Frankfurter Staatsanwaltschaft auftaucht, will sich keiner der Beamten des Falles annehmen: Simon Kirsch hat in einem Lehrer, dem Studienrat Alois Schulz, einen ehemaligen SS-Angehörigen aus Auschwitz wiedererkannt. Nur der junge Staatsanwalt Johann Radmann geht der Sache nach. Radmann findet heraus, dass Schulz tatsächlich bei der Waffen-SS war und in Auschwitz Dienst getan hat. Das hat er bei seiner Einstellung als Lehrer verschwiegen, eigentlich dürfte er keine Kinder unterrichten. Aber das Kultusministerium lässt die Sache auf sich beruhen, Schulz darf weiter unterrichten. Die Mitgliedschaft in der SS ist kein Straftatbestand. Generalstaatsanwalt Bauer erklärt Radmann, dass sie nur auf Grundlage konkreter Beweise für einen Mord eine Anklage erheben können, denn Mord verjährt nicht. Radmann und Gnielka finden unter Dokumenten, die Simon Kirsch bei der Befreiung von Auschwitz mitgenommen hat, eine Liste mit einigen wenigen Namen von SS-Angehörigen, die Häftlinge „auf der Flucht erschossen haben“, eine Umschreibung für Mord. Sie ist der Ausgangspunkt für seine Ermittlungen, die schnell viel größere Dimensionen annehmen. Im Dokument Center der Alliierten lagern Akten von rund 8.000 SS-Angehörigen. Radmann führt die Untersuchungen gegen den Willen seines Vorgesetzten, Oberstaatsanwalt Friedberg, aber mit Rückendeckung des Generalstaatsanwaltes. Akten werden studiert. Mit Hilfe von Hermann Langbein werden Auschwitz-Überlebende gefunden, die bereit sind, als Zeugen auszusagen. Immer wieder rennt Radmann dabei gegen Mauern der Behörden, der Polizei oder des Bundeskriminalamtes, die seine Arbeit sabotieren. Unterstützung hat er durch die Sekretärin Erika Schmitt, genannt Schmittchen, und irgendwann, als die schiere Größe der Aufgabe ihn zu überwältigen droht, wird ihm sein Staatsanwaltskollege Otto Haller zur Seite gestellt. Durch Simon Kirschs persönliche Geschichte, dessen Zwillingsmädchen in Auschwitz vom dortigen Lagerarzt Josef Mengele für Experimente missbraucht wurden und ums Leben kamen, wird Radmann auf Mengele aufmerksam. Jener, der nach 1945 aus Deutschland fliehen und in Südamerika untertauchen konnte, wird für ihn zum Sinnbild für Auschwitz und die Jagd nach ihm fast zu einer Fixierung. Zudem führt die Auseinandersetzung mit der nationalsozialistischen Vergangenheit Radmann in eine persönliche Krise, weil sie ihn mit der Frage von Mittäterschaft und Mitschuld konfrontiert. Er erfährt, dass auch sein im Krieg vermisster und von ihm idealisierter Vater in der NSDAP war. Der Vater von Marlene Wondrak, in die sich Radmann verliebt, war als Soldat an Kriegsverbrechen beteiligt. Radmann gerät an einen Punkt, an dem er den Prozess hinwirft und seine Stellung kündigt. Den Versuch, in einer erfolgreichen Kanzlei neu anzufangen, beendet er schnell, als von ihm erwartet wird, Recht um des materiellen Vorteils willen zu beugen. Radmann kehrt zur Staatsanwaltschaft und dem Prozess zurück. Auch wenn Mengele der Verfolgung entgeht, so gelingt es Radmann und Haller, eine Reihe von Auschwitz-Tätern vor Gericht zu stellen. (fonte: Goethe Institut)… (mais)

Germania, 1958. Johann Radmann è stato recentemente nominato Pubblico Ministero e, come tutti i novizi, si deve accontentare di occuparsi dei verbali automobilistici. Un giorno, il giornalista Thomas Gnielka causa un gran trambusto in tribunale, e Radmann lo ascolta con interesse: un amico di Gnielka avrebbe riconosciuto in un insegnante una ex guardia di Auschwitz, ma nessuno è interessato a perseguirla penalmente. Contro il volere del suo diretto superiore, Radmann inizia a esaminare il caso, supera ogni confine, tralascia gli amici, i colleghi e i suoi alleati, e viene inghiottito in un labirinto di bugie e sensi di colpa, alla disperata ricerca della verità. Ma quanto sta accadendo nella sua città finirà col cambiare la Germania e i conti con il suo passato per sempre.… (mais)

Tysk oppgjør med Holocaust

Giulio Ricciarelli (f. 1965) er en italiensk skuespiller, regissør og filmprodusent. Han bor i Tyskland, og "Labyrinth of Lies" (med originaltittelen "Im Labyrinth des Schweigens") er hans første (tyskproduserte) spillefilm. Filmen ble plukket ut som Tysklands kandidat til Oscar 2015 i kategorien beste utenlandske film, og den kom inn på en kortliste bestående av ni filmer, men ble ikke nominert videre. Filmen hadde Norgespremiere i september 2015, og hadde release på DVD for en del uker siden.

Vi befinner oss i Tyskland i 1960, 15 år etter andre verdenskrig. En ny generasjon tyskere er i ferd med å innta arbeidslivet, nemlig barna til den generasjonen tyskere som deltok under krigen.

Johann Radmann er en ung jurist, som fatter interesse for Charles Schultz, en mann med en fortid fra Auschwitz og som nå jobber som lærer på en skole i Berlin. Hvordan kan det egentlig ha seg at hans fortid aldri har fått konsekvenser for ham?

Underveis i sin etterforskning møter Johann Radmann på mange stengte dører, taushet og tabuer. Det tegnes et bilde av et land, der man fremdeles ikke har tatt skikkelig tak i det som en gang skjedde. Fedrene som deltok under krigen har enten fortidd eller bagatellisert sine roller, og dette har ført til at den oppvoksende generasjon er uvitende om hva som faktisk skjedde den gangen. Nürnbergprosessen i 1945/1946 satte en sluttstrek på rettsforfølgelsene, mente man. Men her ble bare en håndfull menn straffet. Hva med alle de andre som satte ordrene ut i praksis? Hvilket ansvar hadde de?

Vi får høre om mange triste skjebner mens Radmann samler inn vitneprov fra tidligere fanger fra Auschwitz. Blant annet treffer han en overlevende som forteller om sine tvillinger og en lege i Auschwitz - Josef Mengele - som i ettertid ble beryktet for sin tvillingforskning. Det viser seg at Mengele lever i beste velgående i Argentina, og at ryktene forteller at han er tilbake i Tyskland for å følge sin far til graven. Radmann møter på motstand da han bestemmer seg for å få Mengele arrestert. Det er mange som har mye å skjule selv, særlig folk i stillinger med mye makt ... Det går etter hvert opp for Radmann at de fleste - også hans egen far - var nazist under krigen, og dette gjør noe med hans syn på landets maktelite, spesielt de som er litt oppe i årene. Alle synes å mene at de "kun fulgte ordre", og at dersom de hadde satt seg i mot dette, ville de selv ha blitt drept.

Etterforskningen fører til et samarbeid med Mossad, og som et resultat av utveksling av informasjon, blir Adolf Eichmann tatt. (Se for øvrig mine omtaler av filmene "Eichmann: dødens signatur" og "Hannah Arendt".)

Johann Radmann innleder et forhold til en ung kvinne, og lenge ser det ut til at livet smiler til ham. Forholdet tåler imidlertid ikke at han forteller sin kjæreste at også hennes far var nazist under krigen. Hvem var egentlig uskyldige når det kom til stykket?

Uten å røpe så veldig mye av resten av handlingen, kan jeg i alle fall si at etterforskningen endte i en rettssak som omfattet mange hundre underordnede tyske arbeidere fra Auschwitz. Denne rettssaken kalles den andre Auschwitz-prosessen, og pågikk i årene 1963-65. 22 mennesker ble straffedømt.

"Labyrinth of Lies" - labyrinter av løgner - er en tankevekkende film om Tysklands eget oppgjør med sine egne bidrag under andre verdenskrig. Det har blitt laget en del filmer av denne typen i årenes løp, og fellesnevneren er at det stort sett dreier seg om sterke kvalitetsfilmer. Denne filmen viser med tydelighet at det måtte komme en ny generasjon før landet som sådan var i stand til å ta dette oppgjøret. Noe av retorikken er den samme som ble brukt etter rettsoppgjøret i Norge. "Vi kunne ikke straffe alle!" "Hvem skulle i så fall bygge opp landet etter krigen?" I og for seg gyldige argumenter - dersom det ikke hadde vært for at rettsoppgjøret som sådan rammet så skjevt ... Man hadde lammet oppbyggingen dersom alle hadde blitt fengslet, men man kunne i det minste sørget for at de verste ble straffet.

Hvilken tiltro kan man egentlig ha til mennesker som har deltatt i gruoppvekkende ting, som har mye blod på hendene og som til og med har brukt andre mennesker til å berike seg selv? Gjennom andre kilder kjenner jeg til at den oppvoksende tyske generasjonen etter andre verdenskrig gjorde et kraftfullt oppgjør mot foreldregenerasjonen, og at foreldregenerasjonen hadde mye å stå til rette for. Det måtte imidlertid gå noen år, og på begynnelsen av 1960-tallet var man klar for å ta dette oppgjøret. Det var vel omtrent på den tiden verden ellers var klar for å høre overlevende Holocaust-ofres historier ...

Jeg mener sterkt at filmer som dette er viktige! Så får vi heller bære over med at første halvdel av denne filmen har et litt for lett preg. Etter hvert henter filmen seg inn og blir nesten så balansert som jeg ønsket det. Kanskje hadde dette å gjøre med at den unge Johann Radmann var en smule naiv til å begynne med (derav filmens letthet), mens alvoret kom for fullt når han begynte å ane konturene av noe større og mer dystert? Alexander Fehling gjør i alle fall en fin tolkning av Radmann, og jeg opplevde også at de øvrige skuespillerne var overbevisende i sine roller. Alt i alt en severdig film - særlig for alle oss som aldri får nok av 2. verdenskrig!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Im Labyrinth des Schweigens
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Alexander Fehling (Johann Radmann), Johannes Krisch (Simon Kirsch), Friederike Becht (Marlene), Hansi Jochmann (sekretær), Johann von Bülow (Otto Haller),
Gert Voss (Fritz Bauer), Robert Hunger-Bühler (Walter Friedberg), André Szymanski (Thomas Gnielka), Tim Williams (Major Parker)
Spilletid: 122 min.… (mais)