Jón Viðar Sigurðsson

I flg. forfatteren er Håkon den Gode vår viktigste sagakonge. Tross det er han noe glemt, fordi andre fullfører de reformer han satte i gang i løpet av sin 27 år lange regjeringstid. Av 30 konger er det bare to med tilnavn "den Gode". Håkon Adelsteinsfostre brakte med seg sivilisasjon til Norge (som Adelsteins andre fostersønner brakte det til Frankrike og Tyskland...) Styresettet/kongedømmet ble reformert; Leidang og vardevarsling ble innført, tingordningen ble representativt og lovområdene ble større. Det sentrale området av kongedømmet ble kristnet (Vestlandet), kirker ble bygd og fremdeles står unike steinkorsbautaer langs den sentrale del av vestlandskysten og vitner om Håkons kristningsarbeid.

Diskusjonen omkring "Det Hellige Kongedømme" er interessant. Tjodolf fra Kvine knytter Hårfagreslekten til Ynglingene (Uppsala) og tll guden Frøy i "Ynglingatal" (800tall) og Øyvind Finnsøn Skaldespiller gir ladejarlene (Håkon Sigurdsson) guddommelig avstamning ved å knytte dem til Odin i "Háleyatal" (900tall). Temaet er omdiskutert, men, forestillingen om at Konger med sin væremåte skulle bekrefte gudenes beskyttelse forklarer endel handlemåter.

"Dette landet Håkon verget medens Øyvind kvad" I vår nasjonalsang navngir Bjørnson 6 personer, Håkon og skalden hans er to av dem. Ubundet / imot all verden / vil ulven Fenris fare / før igjen det kommer / en jevngod konge / i hans øde spor Slik slutter forfatteren med Øyvinds ord. At forfatteren er engasjert i sitt tema; Håkons tapte plass; kommer godt til syne.… (mais)